Brev fra Kristiania

Denne logg føres efter oplevelser i en gruppe menneskers liv i Kristiania, Norge.

Kart over Kristiania
De involverte:
Befinner seg i Kristiania, kongeriket Norge. De oplever paa hvilken maate Skjebnens traader synes at spinnes udenfor rækkevidde, hvordan de vikles sammen og hvordan noen - klippes over.


Herr Brandes, Student og skribent
Herr Rudler, Forhenværende student, skribent
Herr Monrad Seier, Politiker
Herr Gerhard Gran, Maler, journalist for Morgenbladet
Frøken Prom, Hr. Rudlers venninne
Fru Brandes, Hr. Brandes gamle tante, bor paa Landet
Konstabel Ringle, Konstabel

fredag, november 5

Fandens Fruentimmer, del II

[Les del I her]

Jeg tillot min venn Hr. Knippling at fremprodusere sine dokumenter, men kunne ikke lese dem paa tom mage. Jeg hadde, trods alt, kommet for matens og Selskapets skyld. Min gode venn forstod, la dokumentmappen fra seg i Salongen og førte meg inn til et aldeles beundringsverdig middagsbord. Det var hummer til minst seks personer, men jeg var da eneste inviterte. Min gode venn viftet overbærende med haanden og sa at jeg ikke skulle bekymre meg, for intet ville gaa til spille. Det var da jeg for første gang fikk m&oslas;te min venns forlovede; Theodora.

Som i en gammeldags ridderroman rakte hun meg sin haand til kyss og kastet blikket vilkaarlig annetsteds. Jeg kikket raskt bort paa min venn som latet til aa ta det hele med fattet holdning, derfor lot jeg mine lepper raskt berøre hennes silkemyke, nærmest barnlige, dog kjølige hender. «Er De syk, frue?» spurte jeg. Hun rødmet, svarte ikke, og jeg stod igjen med følelsen av at det var noe jeg hadde oversett. Hadde hun kjølt ned hendene fra det varme kjøkkenutstyret for meget, slik at jeg ikke skulle bli brydd av varmen? Var det kanhende ikke hun som hadde stelt maten istand? Jeg lot tankene svinne og bestemte meg heller for at nyte maten, satte meg, nikket som takk da bordbønnen var lest (min gode venn hadde vært lojal kristen fra barnsben av) og lot vertinnen servere meg.

Middagen ble akkompagnert av lettsindige samtaler om Været, min første publikasjon og arbeidet med den, og min venn Riksantikvarens smaa gevinster paa Børsen. «Saltet fisk,» sa han, «vil kanhende bli rikets eneste eksportvare av nevneværdig størrelse i fremtiden. Japan viser interesse. Amerikanerne ogsaa. Det er kanhende hjemlengsel fra deres side.»

Det ble tid for kaffe, cognac og sigar, og vi trakk oss tilbake til Salongen. Det var da hendelsene tok en uventet retning; Knippling la sine dokumenter foran meg, nesten tvingende, og sa han hadde et foretagende han maatte ta seg av. Jeg kunde ha sagt hvor frekt det hele virket; vennlighet, fin middag og saa tvangsarbeide, men jeg lot være av ukjente grunner, plukket opp dokumentene og begynte aa bla viljeløst i dem. "En Analyse af Digternes sind". Latterlig - -

Sitat:
"Det forekommer mig at Rikes Digtere er af en egenart mænnesker som kan sies at være det svakeste i ethvert Samfunds hierarki. Fra de store, kjente til de ukjente, smaa finder vi et sindelag tilrettelagt for kreasjon underlagt en tilsynelatende forhaandsbestemt selvmedlidenhet. Hvorfor er det slik at Norges folk lar seg sjarmere til drømmerier av mænd som har mistet sin tilhørighet, avgaatt den Sosiale Død og som intet bedre har at gjøre end aa hævne sig paa det folk de lever af?"
Vrøvl! Jeg forstod hvorfor Knippling hadde latt meg alene igjen.

Jeg la dokumentene fra meg bare for aa opdage at jeg var overvaaket! Knipplings forlovede, denne duen; Theodora, stod i døraabningen og stirret lunt paa meg. Hvor lenge hadde hun staatt der? undret jeg, og spurte henne rett ut. Hun svarte ikke, men beveget seg like til meg, satte seg ved siden av meg paa divanen og lente seg intil meg. Jeg skulle til aa fare opp, men hun stoppet meg med en haand paa mitt laar. «Hva!? - », jeg fik ikke fullført før hun hadde lagt en finger paa mine lepper. «Jeg hører De ikke har noen pige for tiden. Ingen i dit liv.» Hennes stemme var som vann i ørkenen, de falt like til min sjæl. Jeg nikket, det var jo sant. Hun strøk meg over laaret. Da rev jeg meg ifra hende og fik protestert: «Frøken, deres mand! Deres forlovede! La ikke mig være den som ruinerer deres Egteskab!» Hun saa fortvivlet og forskræmt ut, men jeg forstod at det hele var et spil for hende. Hvilket fruentimmer!

Hun var dog vakker, derfor besluttet jeg aa forlate for aa aldri mer ta kontakt, hverken med hende eller hennes forlovede, min forhenværende venn Hr. Knippling. Hvilke grusomme utageringer vi åndsmennesker maa tillate! Og dét bare paa grunn af én enkel publikasjon. Jeg kommer aldrig til at glemme. Naar jeg tænker paa det, tror jeg heller ikke at det var hende som laget den deilige hummer. Saa pen og en mester i kjøkkenets kultur? Det tror jeg ikke. Hendes hender var for bløte til det. Hennes øyne for uskyldige. Dog var hun ingen ængel. I de kjente ord av en av Kongeriket Norges fineste kunstnere: "Skjønnhet er en vakker Distraksjon!"
- - Slut. [Les del I her]

Powered by Blogger              Powered by Sigg3.net